Tilbake til hverdagstralten

Rødt kom ikke inn på Stortinget, men disse hektiske valgkampukene har git meg stor tro på partiet. Mer eller mindre gode innspill har surret rundt i hodet mitt de siste dagene. Nå som valget er forbi og framtida mer forutsigbar er det på tide å ordne tankene og se hva vi kan få til. Derfor blåser jeg liv i bloggen igjen, gir meg selv noen uker til å finne ut av formen, og håper jeg klarer å få fylle den med interessant innhold.

Kjapp første blogg fra Køben

Jeg er ennå i København, og rekker ikke skrive så mye før jeg er tilbake i Norge. Da kommer en lengre bloggpost og etter hvert et skikkelig intervju med Johanne Schmidt-Nielsen til Opprør. Men litt må jeg likevel blogge i dag, for i dag har vært den store møtedagen, og jeg har snakket med masse bra folk.

Rødt har masse å lære av Enhedslisten. Rett nok er den danske sperregrensen halvparten av den norske og det vil ta år med mye arbeid å nå fire prosent, men de valg Enhedslisten tar akkurat nå er helt klart overførbare.

Det handler om prioritering av politiske saker (økonomisk politikk, klimapolitikk og rettighetspolitikk), satsing på eksternt arbeid og presse og aller viktigst; mål om innflytelse, med konkrete forslag som er fullt ut gjennomførbare.

De er også flinke til å knytte bevegelser sammen med arbeidet på Folketinget, i motsetning til hva mange på venstresiden som konstruerer et skille mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid, tror er mulig.

Jeg har et døgn igjen i Danmark, og kan ikke bruke all tiden til å blogge. Mer kommer i slutten av uka.

‘Danske penge investeret i kontroversiell oljeudvinding’

Flinke gravejournalister finner med jevne mellomrom norske oljepenger i etisk tvilsomme selskaper. Nå har Information oppdaget at danske pensjonspenger er investert i miljøverstingen StatotilHydro:

Pension Danmark, Sampension og Danske Bank er aktionærer i Statoil, der har investeret massivt i udvinding af tjæresand i Canada. Projektet truer både det globale klima og miljøet, sundheden og kulturen i området

(…)

“Man ødelægger kæmpe skovområder, udleder store mængder kulstof, forgifter drikkevandet og gør folk syge,” siger den prisbelønnedes journalist Andrew Nikiforuk, der sidste år udgav en kritisk bog om olieselskabernes offensiv i det naturskønne område.

Staten er StatoilHydros største eier og bør gå inn for en ny målsetning: Olje- og gassvirksomheten utfases. StatoilHydros offshorekompetanse brukes til å utvikle fornybare energikilder i og industri bygd opp rundt denne.

Hærverk mot gentrifisering?

Først kommer kunstnerne, så de pengesterke. Boligprisene stiger, og folk med vanlig inntekt mister muligheten til å bo i sentrumsnære bydeler som Grünerløkka. I København går en gruppe sjølerklærte kulturkjempere til angrep på de gamle arbeiderbydelenes nye fasade for å skremme bort borgerskapet.

Men hvad kan man gøre for at forhindre den sociale eksklusion af mindre bemidlede befolkningsgrupper? Aktivister fra København, Hamborg og London giver i løbet af dagen deres bud. Og mange peger på, at det gælder om at irritere pænheden, at kradse ridser i borgerskabets glitrede facade, for på den måde at reducere de forædlede kvarterers tiltrækningskraft på velbeslåede danskere.

Artikkel i Information.

Men det er ikke bare borgerskapet som ikke vil bo i strøk med mye hærverk; helt alminnelige barnefamilier har nok heller ikke så mye til overs for knuste gatelys og ramponerte bygårder. Den tryggheten aktivistene vil ta fra borgerskapet fratar de også den arbeiderklassen de utgir seg som talspersoner for. Karsten Aaen tar opp dette i kommentarfeltet:

De mennesker der bor i Hyskensgade og andre steder er ganske almindelige mennesker som ejer eller lejer deres lejligheder; som arbejder hårdt for at tjene penge til deres lejlighed, som de så sætter i stand (hvis de ejer den)…. og som har små biler som den Peugeot og den lille blå Lancia, de her unge mennesker smadrer…

Ruteknusing stanser ikke gentrifisering – enten forsinkes prosessen litt, eller bydelen utvikler seg i en tredje retning: Beboelig hverken for borgerskap eller barnefamilier, bare for ungdom og andre uten behov for tygge bomiljø.

Politisk styrt byutvikling er det eneste som gjør det mulig å lage bydeler med plass til alle:

Prisregulering og billige kommunale utleieboliger stagger prisveksten. Leiligheter som bygges for å bo i gjør det mulig å bli boende gjennom flere livsfaser.

Hvis utleier selv må ha bodd i leiligheten i løpet av de to siste årene, forsvinner grunnlaget for bolighaiene på leiemarkedet. Om parkeringsvedtekter og brannforskrifter håndheves strengere slipper vi hyblifisering med betalingsvillige studenter.

Å ta vare på parker og ballbinger og opprettholde nøkkelfunksjoner som barnehager, skoler og eldresenter gjør bydelen kjekk å bo i for både barn og pensjonister.

Trygge tåteflasker

‘Giftfrie suddeflasker’ er en fantastisk sak å samle folk til EU-motstand på. Enhedslistens fire saker til EU-Parlamentsvalget viser med få ord alt som er galt med EU. Flott prioritert og formulert.

Spredehagl og politisk innflytelse

Fra intervju med Johanne Schmidt-Nielsen i Information:

Jeg er sådan set optimistisk. Enhedslisten har haft en tendens til at skyde med spredehagl – men nu er vi blevet mere målrettede.

Tendensen er lett å kjenne igjen for oss som jobber i Rødt – vi vil så vel og vil helst ikke bortprioritere noe, men konsekvensen blir at vi ikke får satt makt bak kravene noe sted.

Martin Kolberg kunne også hatt godt av å lytte til Enhedslisten før han gikk til angrep på radikal islam:

Man har skudt forbi i forsøget på at kopierer den borgerlige regering på rets-, udlændinge- og skattepolitik. Det er politisk forkert at kopiere en politik, der er kynisk og tilsidesætter menneskers rettigheder, og det kan ikke lade sig gøre at vinde over Pia Kjærsgaard på hendes banehalvdel. Hvis vi siger bøde, siger de fængsel, og hvis vi siger fængsel, siger de livstid. Det er skruen uden ende og som at tisse i bukserne for at holde varmen.

For Rødt er det viktig å ha et godt svar på hva vi gjør hvis vi havner på vippen. Enhedslisten er gode på hvordan et lite parti kan få mye politisk gjennomslag:

“Det er simpel matematik. Udover et par enkelte målinger er der ikke noget, der tyder på, at de kan danne flertal, hvis ikke de har Enhedslisten med. Og de mandater forventer vi selvfølgelig indflydelse for,” siger hun og varsler initiativer til flere fælles udspil samt politisk pres for blandt andet at forhøje dagpengesatsen.

“Vi stiller ikke ultimative krav, men vi vil hver eneste dag forsøge at trække Socialdemokraterne og SF i en mere venstreorienteret retning.”

- Men det har vel hele tiden været Enhedslistens projekt?

“Ja, og vi må være helt ærlige og sige, at Enhedslistens indflydelse på dansk politik i de sidste otte år har været begrænset. Men det ændrer sig i det øjeblik, vi bliver parlamentarisk grundlag for en ny regering. Blokpolitikken står skarpere i dag end i 90′erne, og derfor kommer vores mandater også vil at veje tungere.”

Politiske ambisjoner

Enhedslisten er et par hakk større enn Rødt, og et godt forbilde. For å få flere støttespillere må Rødt bli flinkere til å både se og si at for et parti som vil forandre verden, er ingenting viktigere enn å jobbe konkret og godt for forandringer i folks hverdag også på kortere sikt. Akkurat nå er vi for små til å ta den rollen nasjonalt, men i mange kommunestyrer er Rødt nettopp et sånt parti. Folketingsmedlem Johanne Schmidt-Nielsen skriver godt om dette i Enhedslistens fødselsdagsmagasin:

Size does matter
Men vi er meget mere end folkestyrets vagthund. Vi er et parti, der kommer med konkrete forslag, der kan vedtages, lige så snart Lars Løkke er sparket ud af statsministeriet. Det glade budskab skal vi blive langt bedre til at sprede. For en vagthund behøver ikke at være større end to til tre procent, mens det ambitiøse parti, der går efter indflydelse, har permanent vokseværk. Size does matter, og vi stiller os ikke tilfreds med at leve et liv nær spærregrænsen.

Arne Byrkjeflot er inne på mye av det samme i kronikken “Et ansvarlig RV?“.

Bloggen er tilbake

Nå vil jeg skrive litt på bloggen igjen. Ikke så mye, og heller ikke så ofte, og helt uten ambisjoner om å klatre på bloggstatistikkene. Men noen politiske tekster kommer, og så får jeg se hva det blir til.

Test

I blant skulle jeg gjerne skrevet litt i denne bloggen. Derfor lurer jeg litt på å få den i gang igjen. Det er kanskje ikke så dumt?

Blåmandag for folk flest

Tanken bak denne bloggen var god, men ble ikke fulgt opp. Det har jeg heller ikke planer om å gjøre. Men om ikke annet er det ålreit for min egen del å kunne legge ut ting jeg skriver på nett, for at det ikke skal forsvinne. Dette innlegget er en kommentar til Paul Chaffeys spalte i Dagsavisen. Dessverre kom det aldri på trykk, men nå ligger det i hvert fall her. Bloggen går fra død til i dvale.

Paul Chaffey ser ut til å more seg over at gamle meningsfeller på venstresida vil redde kapitalismen i stedet for å avskaffe den. Selv er han overbevist om systemets fortreffelighet, og vil la markedsøkonomien sjangle videre mot nye kriser, krakk og konkurser.

Å la markedet ordne opp selv ble forkastet som kriseløsning etter at USAs finansminister på oppskriftsmessig nyliberalistisk vis lot Lehman Brothers gå til grunne. Investeringsbankens konkurs førte bare til at krisens utvikling akselererte. Forsøket på å la markedet ordne opp selv endte med å gjøre vondt verre, og de folkevalgte fant i stedet fram statens verktøykasse for skakkjørte økonomier: Statlige inngrep, regulering og finanspolitikk. Det er ikke noe nytt at amerikanske presidenter tyr til tiltak i klar motsetning til det frislupne markedet de vanligvis forfekter, når kriser rammer eget land. Richard Nixon møtte økonomisk tilbakegang med regulering, og ble av Alan Friedman beskrevet som “den mest sosialistiske av alle USAs presidenter i det 20. århundre”. Parallellen til Per Sandbergs karakteristikk av George W. Bush er åpenbar.

En trenger verken sitte på Stortinget for SV eller være direktør i NHO for å forstå at det ikke akkurat er revolusjonær sosialisme som kommer fra Finansdepartementet for tida. Men de statlige inngrepene vi nå ser strider likevel mot kjernen i Chaffeys kapitalisme: Markedets evne til å regulere seg selv og skape likevekt. Graden av inngrep avhenger selvfølgelig av hvor alvorlig situasjonen er i hvert enkelt land. Sånn sett er det ikke overraskende at tiltakene er mindre omfattende i Norge og andre land der kapitalismen ikke har fått rase like fritt og uhemmet som i USA.

Chaffey vil lage bedre internasjonale spilleregler, og mener tilsynelatende at krisen kom fordi land har ødelagt for hverandre. EU-tilhengeren Chaffey ymter frampå om EU som redning, og det er nærliggende å tro at han har Islands kollaps i tankene. Mange islendinger ser nå på EU som en trygg havn, og NHO håper at nordmenn skal gjøre det samme. Det virker kanskje trygt, men særlig logisk er det ikke: Islands økonomi kollapset ikke fordi landet ikke er med i unionen, men fordi troen på markedet gikk løpsk på sagaøya. I bunn for de islandske bankenes glupske ekspansjon lå de samme fire friheter som EU er bygd på, og særlig prinsippet om fri flyt av kapital. I unionen finner vi ikke løsningen på krisen, men selve årsaken til den

Virkelig blåmandag blir det først når krisen rammer realøkonomien. Da får finanskrisen følger for folk flest, med arbeidsledighet og i mange land økonomisk stillstand eller tilbakegang. Renteoppgangen som rammet folk flest da finanskrisen var på sitt verste, er bare et forvarsel om hva som kommer når krisen forplanter seg fra investorenes børsboble til vanlige folks arbeidsplass og økonomi.

Å la en stadig mer destruktiv kapitalisme sjangle videre er en ingen løsning. I Rød Ungdom gleder vi i oss ikke over krisen – og vi støtter alle tiltak som kan dempe den. Men i motsetning til Chaffey vil vi ikke styre rett mot en ny. Systemfeil forårsaket krisen, og det eneste varige løsningen er å forandre systemet.

Åsmund Sunde Valseth
Nestleder i Rød Ungdom

“Vallas fall” ute på Forlaget Manifest!

Forlaget Manifest fortsetter rekken med knallsterke utgivelser. Først “FrP-koden”, så “Trondheimsmodellen” i kommisjon, og nå “Vallas fall”. For å støtte opp om forlagsprosjektet bør alle kjøpene bøkene deres på manifest.no, sånn at mest mulig av pengene går til forlaget. Dette er tross alt vårt eget forlag!

Barnehage er bra for barn!

Som om det ikke var nok at barn skal begynne på skolen allerede som 6-åringer, er det nå mange steder forsøk som lar barn begynne på skolen enda tidligere hvis foreldrene vil det. Rødt er mot denne utviklinga, og jeg fremmet en merknad om dette på oppvekstkomitémøtet i dag.

I Trondheim har det blitt gjennomført et forsøk med dette, som kalles Ranheimprosjektet. Forsøket er nå avsluttet, og oppvekstkomitéen fikk saken til orientering, det vil si at vi ikke ble bedt om å komme med noen innstilling. Men dette er en viktig prinsippsak, og jeg fremmet derfor en merknad til saken:

Barnekull bør ikke splittes opp ved at noen får begynne på skolen før andre. Tiden i barnehagen er viktig for barnas utvikling og barnehagen har større ressurser til å følge opp hvert enkelt barn enn det kombinasjonen skole/SFO har. For at barnehagen skal kunne opprettholde et tilpasset tilbud også for de eldste barna er det viktig at hele barnegruppen er sammen i barnehagen helt fram til sommeren det året de er seks år gamle. Det bør derfor ikke gås inn for flere forsøk av denne typen.

SV sluttet seg til merknaden, mens de andre i komitéen i kke gjorde det. Kort fortalt så argumenterte FrP med at det her ble lagt som premiss at barnehage er veldig viktig, noe de ikek nødvendigvis var enige i. KrF mente at dette var et flott forsøk, og at alle barn er ulike og vi derfor trenger flere forsøk. AP hadde ikke satt seg inn i den konkrete saken og fant det vanskelig å skulle ta stilling for eller mot flere forsøk, og gikk altså heller ikke med på merknaden.

Det ser ikke så lyst ut mot Chelsea nå, men likevel: Heia Rosenborg!

Første ordinære møte i det nye bystyret

Nå er vi i gang i det nye bystyret, og selv om jeg for tida er nedtynget av ulest pensum og eksamener som kommer rett rundt hjørnet, så skal jeg prøve å komme i gang med skrivinga her. Litt for min egen del, siden det etterhvert blir en fin oversikt over hva hva jeg og Rødt har funnnet på i bystyret (kan som kjent være et rothau, og da hjelper det å skrive ned ting underveis). Men først og fremst håper jeg at RUere som lurer på hva Rødt driver med av folkevalgtarbeid, kan få vite litt om det her. Kom gjerne med spørsmål hvis du lurer på noe!

Bystyret har hatt et konstituerende møtet der vi godkjente valgresultatet og vedtok komiteer, og vi har vært på bystyreskolering på Røros. Men møtet nå i dag var altså det første ordinære møtet i bystyret, og heftet med sakspapirer var nesten 3 cm tykt. Med dette og rådmannens budsjettforslag (som er 1,5 cm tykt) kan man trygt si at folkevalgtansvaret har ligget tungt på skuldrene mine i hele dag.

Jeg skal kommentere kjapt noen av sakene der Rødt deltok i debatten. Jeg går ikke gjennom alle, for Rødt er, tross i at vi bare har 3 representanter, et av de partiene som er aller mest aktive i debatten.

Trepartssamarbeidet

En stor sak på dette møtet var evaluering av trepartssamarbeidet. Gjennom dette samarbeidet har rådmannen (administrasjonen), politikere og ansatte (gjennom fagforeninger) sittet sammen i ei gruppe som skal finne gode forslag til forandringer i offentlig sektor. Høyresida er selvfølgelig i mot dette, og vil heller ha konkurranseutsetting og privatisering. Arne Byrkjeflot tok ordet for Rødt i debatten, og la vekt på at dette samarbeidet gjør det mulig å bringe forslag fra grunnplanet i kommunen opp i ei gruppe som kan se forslag i helhet og jobbe videre med dem, i stedet for at de stopper ved første enhetsleder. Det er rett nok slik at samarbeidet hittil ikke er oppsummert som noen ubetinget suksess av en uavhengig tredjeinstans (forskere fra NTNU), men som Arne sa i innlegget sitt så tar det tid før folk forstår at forslagene de fremmer faktisk blir jobbet med og tatt på alvor, og at vi derfor får flere forslag nå når denne måten å jobbe på er i ferd med å bli kjent og innarbeida. Samtidig så må det styrende flertallet spille en enda mer aktiv rolle for å få samarbeidettil å fungere bedre.

Politikerlønna (og mitt første innlegg i bystyret!)…

…eller “Godtgjøring for deltidspolitikere og bystyremedlemmer” som saken het. Dette har jeg vært inne på i innlegget om politikerlønn og politikerforakt som jeg tidligere har lagt ut på bloggen. Godtgjøringsvalget, der det sitter politikere og som ledes av varaordfører Knut Fagerbakke (SV), foreslo med de rødgrønnes velsignelse (og forsåvidt også alle andre partier unntatt Rødt), en drastisk økning i bevilgninger til politikerlønn. Forslaget ble vedtatt mot 3 stemmer fra partiet Rødt.

Først godtgjøringsutvalgets forslag, som ble vedtatt:

Komitéledere skal få økt sin stillingsprosent fra 20 % til 40 %, nestledere fra 10 % til 20 %. Alle partier, også de som har heltidspolitikere i formannskapet, skal få en grupperessurs på 40 % som kan fordeles fritt i gruppa. Og politikere som får en stillingsprosent på 80 % (f.eks. ved å være både gruppeleder og komitéleder), skal kunne søke om å få en stillingsprosent på 80 % ( og kan forvente å få det innvilget). Argumentet for det er at det er vanskelig å skaffe seg 20 %-stilling.

Alle prosentene regnes ut i fra kommunalråds lønn, som er på ca 600 000 kr. Det er dobbelt så mye som hva en sjukepleier tjener!

Arne og jeg hadde innlegg i debatten, som de eneste som var mot disse endringene. Våre poenger var:

• Godtgjøring bør behandles av det avtroppende bystyret, ikke det påtroppende. Hvis ikke blir, som nå i høst, godtgjøringer et brikke i politiske forhandlinger etter valget, og det blir fort skreddersydd løsninger for at partier ikke skal miste heltidspolitikere. Det er ikke fair overfor velgerne.
• Også vi mener at komitéledere må få en større stillingsandel en 20 % for å klare å rekke over store arbeidsmengder. Det var også vi tidlig ute med å si i forrige periode, uten å få gehør for det. På møtet i kveld foreslo vi at komiteledere skal få en stillingsandel på 30 %, mens nestledere fortsatt skal ha 10 %. Litt mer moderat enn utvalgets forslag, altså.
• At politikere som har fått 80 % stilling skal få oppjustert den til 100 %, er helt hårreisende. En politiker som er komiteleder og gruppeleder (40 + 40 %) har en 80 % stilling og arbeidsoppgaver lik en 80 % stilling, vil ifølge dette prinsippet få lønn lik 100 % stilling for 80 % arbeid. Ingen av kommunens ansatte kan en gang drømme om en slik ordning! Når godgjøringsutvalget argumenterer for at dette er nødvendig fordi det er så vanskelig å skaffe seg 20 % stilling et annet sted, faller det på sin egen urimelighet når vi tenker på hvordan ansatte for eksempel i helse- og omsorgssektoren må sjonglere masse stillingsprosenter her og der for å klare å fylle en heltidsstilling. Om kommunens ansatte kan klare det, må vel politikere også få det til! Rødt fremmet derfor et forslag om at det samme prinsipp må gjelde for alle kommunens ansatte, for å få fram det paradoksale i saken.
• Vi er enige at vi trenger en 40 % grupperessurs, men vil at dette bare skal gjelde de partiene som ikke har heltidspolitikere i formannskapet. Slik vil vi sikre at de små partiene får ressurser til å følge opp sakene og jobbe skikkelig med bystyret. Men å gi disse 40 % også til de seks partiene som er representert i formannskapet, er pengebruk som gir lite demokratisk utbytte, siden disse store partiene har store nok ressurser fra før.
• Vi gikk også inn for økning i godtgjørelsen til vanlige medlemmer, utifra at arbeidsmengden i bystyret og komiteene er veldig stor, og bunkene med sakspapirer høye, og denne godtgjørelsen gir menige medlemmer mulighet til å sette seg inn i sakene.

Summa summarum er vi altså for ordninger som styrker demokratiet gjennom at små partier får mulighet til å følge med, og vanlige representanter tid til å jobbe med saker, mens vi er mot en mer og mer profesjonalisert politikerklasse som bare blir dyrere og dyrere i drift, og som vedtar lønn og regler ettersom hva som passer dem selv.

Jeg holdt også mitt første innlegg i denne debatten. Det er alltid litt skummelt å snakke fra en ny talerstol og til en ny forsamling, men jeg tror det gikk greit. Video fra møtet blir lagt ut på nett om noen dager, og da lenker jeg til det her på bloggen.

Blokker i Ila

Bystyret har tidligere godtatt salg av områder på Ila i Trondhei, der det også ble åpnet for ny bebyggelse i tråd med fortettingspolitikken. Den gang stemte også RV for. Nå viser det seg imidlertid at de to blokkene som skal bygges blir mye større enn hva vi hadde trodd, og dette er noe som velforeninga har reagert kraftig på. Arne, som var leder for byutviklingskomiteen i forrige periode, mente at bystyret måtte ta opp saken på nytt nå, og subsidiært at salget måtte forskyves 3 år fram i tid. Argumentasjonen for det er at det skjer mye i Ila for tida, med storstilt boligbygging og den nye Nordre Avlastningsvei, og det derfor er umulig for bystyret å være klar over hva de framtidige behovene i Ila vil være. Dette spesielt ift til grøntareal (skog, parker, lekeplasser) som bør være endel av alle utbyggingsprosjekter. Salg av dette området nå betyr en voldsom fortetting i Ila, som gjør det umulig å få den ønskede andelen grøntområder.

Det det ikke ble tid til

Flere saker ble utsatt til neste møte, blant annet en folkehelseplan, en tiltaksplan mot prostitusjon og menneskehandel og nye brannstasjoner i Trondheim (og spm om hva som da skal skje med de gamle!). Vi har jobbet endel med alle disse sakene, og dette er altså ting som jeg kommer tilbake til senere.

Til slutt må jeg bare beklage om dette ble langt og ustruktert, og skylder på at eksamensstress og et 5 timer langt bystyremøte svekker konsentrasjonsevnen:) Lover å skrive mer i forkant av møtet til neste gang, og å være litt mer kortfatta og tabloid.

Åsmund

Konstituerende møte i dag

I dag er det konstituerende møte i det nye bystyret – og med det er vi i gang. I morgen kl 09 legger rådmannen fram budsjettforslaget, og jeg kommer til å blogge her så fort jeg har satt meg inn i det.

Mandag og tirsdag skal både nye og gamle bystyremedlemmer på seminar på Røros. Jeg er litt spent på hvordan det opplegget egentlig er.

 Forøvrig svarte varaordfører Knut Fagerbakke på innlegget mitt om politikerlønna, med tittelen “Politikerklønna går ikke opp”. Han har igjen fått svar fra Rødts gruppeleder Arne Byrkjeflot, med overskrift “Usmakelig”.

Politikerlønna går opp, og det samme gjør politikerforakten

Trondheimspolitikken har blitt en lukrativ karrierevei etter de rødgrønne partienes forhandlinger på Lian. Pensjonistpartiets Trond Ole Svenkerud innrømmer overfor Adressa at ”dette er en fordeling vi er enige om på bakrommet”. RV/Rødt reagerer på at de ledende Trondheimspolitikerne på bakrommet har vedtatt lønnsøkninger for seg selv og sine.

Knut Fagerbakke ”synes det er greit at politikerne som skal styre denne byen har gode arbeidsforhold”, og prøver med det å legimitere at de rødgrønne politikerne skal tjene dobbelt så mye som de som skal ha fortjenesten at Rita og co kom til makten i Trondheim: Vanlige medlemmer i LO, Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet. Det eneste denne lønnskarusellen bringer med seg er politikerforakt.

For hva mener egentlig varaordføreren med gode arbeidsforhold, hvis det som må til er en årslønn på over 600 000 kr? Hva har skjedd med boligprisene på Svartlamon, hvis de Grønnes Harald Nissen må tjene dobbelt så mye som en vanlig førskolelærer for å ”ha råd til å betale husleia”? Og hva skal AUF-kometen Bård Flaarønning med en brutto lønn halvannen gang større enn det jeg samlet får i studielån og -stipend, mens han ennå er elev i videregående skole?

RV, som nå skifter navn til Rødt, ble stengt ute fra de rødgrønne forhandlingene. Hadde vi fått være med, ville vi ha sagt dette: Å være folkevalgt er en tillitserklæring som fører med seg stort ansvar. Dette ansvaret tar vi på oss fordi vi er oppriktig engasjerte i forholdene for innbyggerne i Trondheim, og ikke fordi vi vil ha høy lønn og andre fordeler.

Politikere må være åpne og ærlige overfor befolkningen. Det har ikke skjedd i denne saken, for det var helt ukjent for Trondheims innbyggere at et flertall av partiene ville bruke mer penger på seg selv. RV/Rødt krever at politikerlønna går ned, ikke opp. Alt annet er å be om politikerforakt.

Åsmund Sunde Valseth
Leder i Sør-Trøndelag RV/Rødt og bystyremedlem

Har nok gått litt fort i svingene mtp skrivefeil, men innelgget er i hvert fall sendt til Adressa.