Blåmandag for folk flest

Tanken bak denne bloggen var god, men ble ikke fulgt opp. Det har jeg heller ikke planer om å gjøre. Men om ikke annet er det ålreit for min egen del å kunne legge ut ting jeg skriver på nett, for at det ikke skal forsvinne. Dette innlegget er en kommentar til Paul Chaffeys spalte i Dagsavisen. Dessverre kom det aldri på trykk, men nå ligger det i hvert fall her. Bloggen går fra død til i dvale.

Paul Chaffey ser ut til å more seg over at gamle meningsfeller på venstresida vil redde kapitalismen i stedet for å avskaffe den. Selv er han overbevist om systemets fortreffelighet, og vil la markedsøkonomien sjangle videre mot nye kriser, krakk og konkurser.

Å la markedet ordne opp selv ble forkastet som kriseløsning etter at USAs finansminister på oppskriftsmessig nyliberalistisk vis lot Lehman Brothers gå til grunne. Investeringsbankens konkurs førte bare til at krisens utvikling akselererte. Forsøket på å la markedet ordne opp selv endte med å gjøre vondt verre, og de folkevalgte fant i stedet fram statens verktøykasse for skakkjørte økonomier: Statlige inngrep, regulering og finanspolitikk. Det er ikke noe nytt at amerikanske presidenter tyr til tiltak i klar motsetning til det frislupne markedet de vanligvis forfekter, når kriser rammer eget land. Richard Nixon møtte økonomisk tilbakegang med regulering, og ble av Alan Friedman beskrevet som “den mest sosialistiske av alle USAs presidenter i det 20. århundre”. Parallellen til Per Sandbergs karakteristikk av George W. Bush er åpenbar.

En trenger verken sitte på Stortinget for SV eller være direktør i NHO for å forstå at det ikke akkurat er revolusjonær sosialisme som kommer fra Finansdepartementet for tida. Men de statlige inngrepene vi nå ser strider likevel mot kjernen i Chaffeys kapitalisme: Markedets evne til å regulere seg selv og skape likevekt. Graden av inngrep avhenger selvfølgelig av hvor alvorlig situasjonen er i hvert enkelt land. Sånn sett er det ikke overraskende at tiltakene er mindre omfattende i Norge og andre land der kapitalismen ikke har fått rase like fritt og uhemmet som i USA.

Chaffey vil lage bedre internasjonale spilleregler, og mener tilsynelatende at krisen kom fordi land har ødelagt for hverandre. EU-tilhengeren Chaffey ymter frampå om EU som redning, og det er nærliggende å tro at han har Islands kollaps i tankene. Mange islendinger ser nå på EU som en trygg havn, og NHO håper at nordmenn skal gjøre det samme. Det virker kanskje trygt, men særlig logisk er det ikke: Islands økonomi kollapset ikke fordi landet ikke er med i unionen, men fordi troen på markedet gikk løpsk på sagaøya. I bunn for de islandske bankenes glupske ekspansjon lå de samme fire friheter som EU er bygd på, og særlig prinsippet om fri flyt av kapital. I unionen finner vi ikke løsningen på krisen, men selve årsaken til den

Virkelig blåmandag blir det først når krisen rammer realøkonomien. Da får finanskrisen følger for folk flest, med arbeidsledighet og i mange land økonomisk stillstand eller tilbakegang. Renteoppgangen som rammet folk flest da finanskrisen var på sitt verste, er bare et forvarsel om hva som kommer når krisen forplanter seg fra investorenes børsboble til vanlige folks arbeidsplass og økonomi.

Å la en stadig mer destruktiv kapitalisme sjangle videre er en ingen løsning. I Rød Ungdom gleder vi i oss ikke over krisen – og vi støtter alle tiltak som kan dempe den. Men i motsetning til Chaffey vil vi ikke styre rett mot en ny. Systemfeil forårsaket krisen, og det eneste varige løsningen er å forandre systemet.

Åsmund Sunde Valseth
Nestleder i Rød Ungdom